Perlereim til armbåndsur og litt om livets utfordringer

Jeg føler det er år og dag siden jeg har blogget, men her har programmet vært tettpakket. Dermed ligger bestemor etter rundeskjema med smått og stort, men heldigvis uten at noen blir skadelidende av den grunn.

De følgende bildene har nok flere av dere sett før. Jeg vil gjerne få presisere at det er ryddet ordentlig opp i ringer og reimer

Dette er klokkene som ble kjøpt i Midt-Østen, og det gøyale med disse er at det kan skiftes reimer og "ringer" som matcher andre ting man henger på seg.

I en kommentar ble det spurt om bestemor hadde tenkt på å lage perlereimer, og det var jo en ide jeg hadde lyst å prøve meg på. Jeg hadde laget meg et smykkesett i limegrønt og oransje, og det ble utgangspunktet for mitt nye prosjekt

Da er vi kommet til armbåndsuret

Det var ganske plundrete å få festet perlelenken, men det har bestemor klart å finne en løsning på, men den løsningen ligger fortsatt bare i hodet. Det kommer flere perlelenker i senere innlegg.

Min uhelbredelig syke venninne har det fortsatt bra. Likevel har dagene vært utfordrende, for vi er jo ikke vant til å snakke om døden. Den biten har Else og jeg kommet oss gjennom, og det er blitt like naturlig for oss å snakke om den som hva vi skal ha til middag.

Else har i løpet av kort tid kommet frem til at hun vil ha ordnet alt det praktiske i forbindelse med bisettelse/begravelse mens hun ennå er "frisk". Det er faktisk ikke så mye som gjenstår. Utkast til dødsannonse har hun laget selv, og det skal vi gå gjennom en av de nærmeste dagene. Etter hennes ønske har jeg snakket med sognepresten, som har sagt ja til å forrette. Else har spurt om jeg vil pynte i kirken, og jeg må si, som jeg sa til henne, at det følte jeg meg ikke kapabel til. Men der sto hun på sitt, og jeg fikk beskjed om at jeg var den som visste nøyaktig hvordan hun vil ha det, og dermed var også den delen i boks. Mine avskjedsord til Else er godkjent, og nå er det faktisk ikke noe annet enn valg av sanger som gjenstår.

Kanskje noen av dere undres litt over at ikke den nærmeste familien deltar i disse samtalene, men det synes Else blir for vanskelig. Selvfølgelig er de informert, men det er hun og jeg som har hatt samtalene i forkant. Jeg synes hun er kjempetøff som evner å gjøre dette. Det har blitt både latter og tårer, og heldigvis er vi begge utstyrt med en god porsjon galgenhumor.

For et par dager siden kom mitt kjæreste søskenbarn og hennes mann til Bergen. Han er veldig syk, og den undersøkelsen som de trodde skulle skje i løpet av en dag, blir nok mer langvarig. Dermed måtte vi på handel i går, for de hadde jo ikke med seg utstyr for flere dager. Men gjett om vi fikk noen herlige timer. Før jeg kjørte henne tilbake til sykehotellet, drakk vi kaffe og proppet oss med kalorier her hos meg.

Dagen i dag står i latskapens tegn, og jeg håper ikke noen synes dette blir i overkant av begredeliheter.

Jeg sender en skjønn rose til alle dere som har orket å henge med

Ha en flott ettermiddag og kveld - med eller uten latskap