Perlepuslerier

Det har vært taust fra denne kanten en ukes tid, og årsaken til det velger jeg å ta til slutt. Først litt smykkeprat:

Bestemor har jo funnet ut for lenge siden at det dummeste hun gjør er å begynne på et nytt prosjekt før hele smykkesettet er ferdig (hvis det skal være et helt sett). Det blir det samme som å legge til side et strikketøy, syarbeid eller lignende. Det blir så tungt å ta det igjen.

Dette grønne smykket laget jeg for en god stund siden, og når det skulle tas i bruk manglet tilbehøret



Da er det bare å hive seg rundt og finne fram riktige farger og perletyper. Denne gangen er det blitt et dobbelt armbånd, og den ene delen er tredd av samme type perler som er brukt som mellomperler på selve smykket. Øredobbene krever ingen forklaring



I samme slengen ble det laget armbånd og øredobber til det høyhalsede turkis smykket.



Tar med et bilde av det turkis smykket også



For et par uker siden kjøpte jeg dette skiltet



og det skulle vise seg at disse ordene kom til å bli svært så betydningsfulle.

Jeg har tidligere skrevet om min kreftsyke venninne, og det viste seg at det hadde vært noen misforståelser i forbindelse med dagen for evaluering av siste CT. Jeg finner ingen bedre måte å si det på.

Sist onsdag, da jeg var på vei til kvelds sammen med gode venner, kom den famøse telefonen. Til tross for intensiv behandling, vokser kreftcellene. Det er ikke mer legene kan gjøre.

Vi har visst at denne meldingen ville komme, for da spredningen var et faktum for snart 2 år siden, fikk min venninne beskjed om at de ikke kunne helbrede henne, men gi en (forhåpentligvis) god livsforlengelse. Det har hun faktisk fått, men vi ville ikke ha den beskjeden akkurat nå. Litt mer tid....

Det ble noen kaotiske timer, men alt i alt er jeg glad jeg var hos venner. Tårene kunne renne fritt og tanker kunne deles. Etter hjemkomst hadde jeg en lang prat med Else, og vi har fortsatt å prate.

Det har vært tårer, latter og også en god porsjon galgenhumor.

Man føler seg så liten og hjelpeløs i en sånn situasjon. Det gjør så ubeskrivelig vondt, og hvordan må ikke Else selv ha det? Foreløpig er hennes konklusjon at hun tror vi som er rundt henne har det verre enn hun selv. "Det er DERE som skal være igjen" er et uttrykk hun har brukt flere ganger.

Jeg tror jeg stopper her, men vil gjerne spørre om noen av dere har erfaringer fra en slik situasjon? Hvis det skulle føles for privat til å skrive om på bloggen, så send en mail til meg (astr-sju@online.no).

En ting er ihvertfall sikkert, og det er spikret fast mellom Else og meg:

Jeg går sammen med henne det siste stykket.

Ha en fin dag alle sammen, og ta godt vare på hverandre.